En første målløs kamp på 18 europeiske kamper kan umiddelbart fange oppmerksomheten der Manchester City, fotballdrakt med navn holdt målløst av Inter på Etihad Stadium, er bekymret, men Pep Guardiola vil vite at hans større bekymringer er mindre hva som skjedde i den siste tredjedelen enn hva som kunne ha skjedd i den andre enden.
Det var glimt av kontroll og trussel fra City selv om de var et stykke unna sitt beste. Jack Grealish så atypisk livlig ut, noen ganger til og med et tilbakeblikk til dagene han stjal hjertene til fotballverdenen i en Aston Villa-skjorte. Erling Haaland snuste, Phil Foden hadde nattens beste åpning og mot slutten ble til og med et like imponerende forsvar som Inter sitt strukket til bristepunktet. Hadde Ilkay Gunodgan satt sine sene headinger noe annet sted ved dødsfallet, ville Citys perfekte start på sesongen fortsatt.
Det ville imidlertid ha hatt en følelse av falskt gull. Laget som startet på Etihad må helt klart bli avvist når Arsenal kommer til byen på søndag, og ikke bare på grunn av skaden som Kevin De Bruyne pådro seg sent i første omgang. Balansen er helt av. Med ballen måtte City begå så mange kropper så høyt oppe på banen at det tidvis så ut som en sekslinje rett utenfor Haaland. Det inviterte uunngåelig til åpninger for Inter utenfor ballen, nok til at Guardiolas menn faktisk var heldige som avsluttet denne kvelden med et rent bord.
Det kan være uansett om de samme svakhetene som Inter så effektivt utnyttet ikke tidligere hadde blitt identifisert av West Ham, Brentford og til og med Ipswich Town. Selv i en ganske gunstig tidsplan for å starte ligasesongen, har sårbarhetene til disken vært tydelige for de som følger City nøye. Simone Inzaghi var absolutt en av dem. Hans nysgjerrige beslutning om å gå uten Lautaro Martinez fra offen ble bekreftet, i både Mehdi Taremi og Marcus Thuram hadde han spisser som kunne tjene som utball og deretter spille pasningen for å holde kontringene i bevegelse.
City-høyre var et område med spesiell glede for Inter tidlig. Rico Lewis lærer hva som kan være en av de mest kompliserte rollene i moderne fotball; slike som Oleksandr Zinchenko og Trent Alexander-Arnold går knapt en uke uten å ta på seg skylden når sonen de har snudd fra blir punktert av en motstander. Inter var innstilt på å gjøre det samme.
Hvordan Taremi ikke endte opp med minst én assist, Manchester United klær barn vet bare Matteo Darmian, den tidligere Manchester United-mannen som valgte å gi bakhjul til ingen spesielt da han var ferdig med Edersons mål. Legg til Thurams hyllest til sjefens eldre bror Pippo – mannen de sa var født offside – og du hadde en sløsende oppvisning fra de italienske mesterne. Den sene introduksjonen av Henrikh Mkhitaryan og spesielt Martinez ga ytterligere krydder til Inter-angrepet, sistnevnte kunne virkelig ha testet Ederson i det 84. minutt hvis ballen til ham hadde vært sannere. Bare bedre utførelse sto mellom dem og minst ett mål på Etihad.
Det er selvfølgelig ganske enkle rettinger, foreløpig i det minste. Gundogans introduksjon for De Bruyne i intervallet brakte litt mer balanse til denne siden, ikke bare spøkte for gode skudd, men sørget for litt mer muskler foran de bakre fire da Inter hadde ballbesittelse i den siste tredjedelen.
Den andre løsningen er enda mer grei. Legg Kyle Walker til denne backlinjen, få Rodri hans midtbanestøtte fra en av midtforsvarerne, jobben er god. Walker, 34, har vært like effektiv til å stoppe motstandsbrudd som alle andre spillere i verden i over et halvt tiår. Der Manuel Akanji ofte kunne bli nummer to etter ballene inn på høyrebacken, ville Walker sikkert ha slukt dem. På lang sikt er City nødt til å finne ut hvem etterbrenner-forsvareren de trenger skal være. Før det virker det som en smart lappejobb å koble Walker inn for å kvele Gabriel Martinelli og Bukayo Saka.